Den gamle A330-en er mer komfortabel enn den ser ut
Den eldre Turkish Business Class-kabinen på A330 er ikke noe man ville lansert som nytt topprodukt i dag. Setene står 2–2–2, vinduspassasjeren har ikke direkte tilgang til midtgangen, og graden av privatliv er beskjeden sammenlignet med moderne 1–2–1-suiter.
Men det er lett å bli for opptatt av alder. Setet blir helt flatt, og når man faktisk legger seg ned oppdager man en stor fordel: fotenden er helt åpen. Det er den samme typen åpne løsning vi blant annet kjenner fra eldre Kenya Airways Business Class. Det er ingen liten fotbrønn man skal tre føttene inn i, og dermed får du frihet til å bevege beina, bøye knærne og skifte stilling gjennom natten.
Det er en viktig påminnelse om at en ny stol ikke automatisk er bedre å sove i enn en gammel. Enkelte moderne suiter pakker passasjeren inn i en flott privat boks, men når lyset slukkes oppdager man at kroppen har mindre bevegelsesfrihet enn i en langt enklere stol fra en tidligere generasjon. Den gamle Turkish-løsningen taper klart på privacy og direkte midtgangstilgang, men som seng er den fortsatt ganske behagelig. Reiser to sammen, forsvinner dessuten mye av ulempen ved 2–2–2. Derfor havner den hos oss rundt 3,5–4 av 6.
De nyere setene gjør Turkish langt mer konkurransedyktig
På nyere 787- og A350-produkter får Turkish en helt annen kabin. 1–2–1 gir alle direkte tilgang til midtgangen, privatlivet er bedre, setene føles mer moderne og du får en tydeligere personlig sone rundt deg.
Vi synes også de fungerer godt som seng. Det er plass rundt skuldrene, beina har nok rom, og vi har kunnet ligge på siden og snu oss uten å føle oss låst fast. Det er nettopp slike detaljer som begynner å bety mye på de lange rutene til Afrika og Asia.
Noen vindusseter har små designvalg vi ikke elsker, men da er vi langt nede på nerdenivå. Som totalprodukt er dette veldig bra, omtrent 5 av 6.
A350-suiten til Johannesburg var noe helt annet
Turkish har noen A350-fly som ikke har den vanlige Turkish-kabinen i det hele tatt. Dette er fly som opprinnelig ble bygget for Aeroflot, og Business Class-produktet er derfor en helt annen suite.
Vi testet den mellom Istanbul og Johannesburg, og det var en strålende opplevelse. Her får du 1–2–1, høye vegger og dør, mye privatliv og et sete som fungerer svært godt både når du sitter og når du legger deg ned. Det er god plass rundt kroppen, og på en lang nattflygning får du den følelsen av å kunne trekke deg ordentlig tilbake som vi ønsker fra tredje generasjon Business Class.
Dette er et av de beste Business Class-setene vi har testet hos et europeisk flyselskap. Qsuite ligger fortsatt foran hos oss, men Turkish-suiten er i toppsjiktet og får 6 av 6 på selve setet. Samtidig illustrerer den hvorfor vi alltid vil vite hvilket fly Turkish faktisk bruker. To billetter som begge sier «Airbus A350» kan gi ganske forskjellige kabinopplevelser.
På europeiske smalkroppsfly er Turkish i en egen klasse
På rutene fra Norden og mange andre europeiske byer er det først og fremst Airbus A321 og Boeing 737 du møter. Her får du ikke flat seng, men du får et ordentlig bredt 2–2 Business Class-sete med god recline og langt bedre plass enn Economy. Så kommer maten og servicen i tillegg.
Det er der Turkish skiller seg markant fra nesten hele resten av Europa. Hos mange europeiske selskaper betyr Business Class på kortere ruter det samme 3–3-setet som i Economy, bare med midtsetet blokkert. Det kan fungere fint, men stolen er fortsatt en Economy-stol. Hos Turkish sitter du faktisk i et eget premiumsete, og deretter kommer et ordentlig måltid og en full Business Class-servering.
Dermed føles også den første etappen fra Skandinavia til Istanbul som en del av premiumreisen, og ikke som en transportetappe man må gjennom før den «ordentlige» Business Class begynner. Vi mener rett og slett at Turkish har det beste ordinære narrowbody-Business-produktet i Europa. Og hvis det plutselig står et widebody-fly på en europeisk avgang, kan du i tillegg være heldig og få en flat seng på en relativt kort rute. Det trenger man ikke. Men vi sier ikke nei.
Maten er en del av Turkish-identiteten
Mat har i mange år vært en viktig del av Turkish Airlines' premiumprodukt, og det merkes. Vi har hatt mange svært gode måltider, både på regionale flygninger og på langdistanse, og det er en gjennomgående følelse av at maten faktisk skal være en del av opplevelsen.
Det er ordentlige porsjoner, god presentasjon og mat som smaker av noe. Vi har hatt enkeltmåltider hos SWISS First og Air France som ligger enda høyere, men Turkish er svært stabile. Det gir omtrent 5 av 6 hos oss.
På nattflygninger fra Istanbul til Afrika kommer det likevel inn en liten nyanse. Flere av disse flyene går sent, og hvis man allerede har spist i loungen er ikke et stort måltid klokken ett eller to om natten nødvendigvis det man ønsker seg aller mest. Da vil jeg helst legge ned setet og sove. Her synes jeg Dine on Demand hos Etihad og Qatar gir litt mer frihet. Turkish serverer svært god mat, men du organiserer ikke nødvendigvis hele serveringen rundt din egen døgnrytme på samme måte. Når vi skal skille toppselskapene, er det slike små detaljer vi sitter igjen med.
Servicen er jevnt god
Vi har gjennomgående gode crewopplevelser hos Turkish. Stilen kan variere litt – noen crew er mer formelle og effektive, andre mer personlige – men vi har svært sjelden sittet igjen med følelsen av at de ikke leverte. De beste crewene hos KLM kan være mer uformelle, og enkelte Etihad- og SWISS-opplevelser har gitt oss sterkere enkelthistorier, men Turkish er bunnsolid. Det er verdt mye når du flyr dem igjen og igjen. Rundt 5 av 6 er derfor riktig for oss.
Istanbul er enorm, men transferen består av flere håndterlige biter
Istanbul Airport har rykte på seg for å være voldsomt stor. Det er den også. Men vår egen erfaring er at selve transferen ofte blir mer håndterlig dersom man deler den opp.
Fra flyet og frem til transferens passasjer- og sikkerhetskontroll har vi aldri opplevd mer enn omtrent ti minutters gange. Vi har heller ikke brukt mer enn rundt ti minutter gjennom selve kontrollen på våre reiser. Derfra tar det bare et par minutter opp til den sentrale avgangshallen, og når du først står der, har vi målt gangtid til de ytterste gatene til maksimalt rundt 15–16 minutter.
Det betyr ikke at en Istanbul-transfer alltid tar en halvtime. Det kan komme lang taxiing etter landing, bussgate og kø eller andre ting som spiser tid, og hele operasjonen er enorm. Derfor bygger Travelmate ofte litt mer margin enn den teoretiske minimumstiden når vi setter sammen en forbindelse. Men vi synes ikke selve terminalen er så håpløs å navigere som ryktet noen ganger tilsier. Når du først står i den sentrale avgangshallen, er den lang – men ganske rett frem.
Loungen er veldig bra, men du er sjelden alene om å mene det
Turkish-loungene i Istanbul er i utgangspunktet et imponerende produkt. Det er store områder, masse mat, flere serveringsstasjoner og mye å velge mellom, og på en rolig dag er dette en lounge det er veldig hyggelig å bruke.
Utfordringen er at Turkish flyr fryktelig mange premiumreisende gjennom Istanbul. Det merkes. Vi har flere ganger vært i loungen når den har vært så full at litt av følelsen av ro og eksklusivitet forsvinner. Maten er fortsatt god og fasilitetene de samme, men premiumopplevelsen blir naturligvis annerledes når du må lete etter en plass å sitte. Det er ikke et dårlig loungeprodukt. Tvert imot. Det er et veldig godt loungeprodukt med veldig mange kunder.
Rutenettet er kanskje den viktigste grunnen til at vi stadig møter Turkish igjen
Mauritius, Antananarivo, Kigali, Johannesburg, Cape Town og Maldivene er bare noen av destinasjonene vi selv har brukt Turkish til. Det sier mye om styrken deres.
Når vi søker etter en reise, bestemmer vi oss ikke nødvendigvis først for hvilket flyselskap vi skal bruke. Vi ser på rute, pris, flytype, reisetid og hvilke alternativer som faktisk fungerer. Og veldig ofte dukker Turkish opp.
Det enorme nettverket fra Istanbul gjør at de kan sy sammen reiser til steder hvor andre europeiske selskaper krever flere stopp eller dårligere rutetider. Samtidig vet vi at produktet om bord normalt er godt, maten er god og Business Class faktisk føles som Business Class helt fra den korte første etappen. Dermed blir Turkish svært anvendelige.
Hvorfor ligger de likevel akkurat bak Air France hos oss?
På vår personlige Europaliste setter vi Air France øverst og Turkish som nummer to. Det er ikke fordi Turkish har en åpenbar stor svakhet. Tvert imot har Turkish etter vår mening Europas beste regionale Business Class, et enormt rutenett, svært god mat og enkelte langdistanseseter som er helt i verdensklasse.
Men Turkish har litt mer variasjon: flere forskjellige hardprodukter, en enorm flyplass, lounger som ofte er svært fulle og noen eldre fly hvor setet ikke er på dagens toppnivå. Air France føles for oss litt mer komplett når alt fungerer, spesielt med de beste nye Business-setene, maten, loungene på Charles de Gaulle og selvfølgelig La Première helt på toppen. Men vi må ganske langt ned i detaljene før vi klarer å skille de to. Og det er egentlig et kompliment til Turkish.
Flynerdens dom
Det finnes betydelige forskjeller mellom Turkish-setene, men vi har vært fornøyde gjennom hele spekteret. Den gamle A330-en får rundt 3,5–4 av 6, nyere 787- og A350-produkter rundt 5, mens den spesielle A350-suiten med dør får 6 av 6 på setet. Den regionale Business Class-opplevelsen ligger på 5–6 av 6 i europeisk sammenheng, og både mat og service er solide femmere.
Men den viktigste konklusjonen kommer egentlig før karakterene. Turkish gir oss nesten alltid et godt sete, en behagelig seng på langdistanse, god mat og solid service. Og fordi nettverket deres er så enormt, finner vi stadig vekk gode reiser med dem. Derfor flyr vi mye Turkish. Det kommer vi sannsynligvis til å fortsette med.
